Classic Norway Hotels
Familien Backhouse og mannskapet på «Nereid» var de første turistene som besøkte Geiranger (1869) på egen hånd. De ankret opp skipet og kom i land med følgebåten «Launcher».
De første turistene var ikke hovedsakelig turister, men oppdagelsesreisende og naturinteresserte mennesker, botanikere interessert i planter, og etnografer interessert i folket, folkedrakter, boforhold og kultur. Bøndene i Geiranger betraktet dem nesten med forakt fordi de tilsynelatende ikke gjorde noe nyttig annet enn å gå rundt og snakke et språk de ikke forsto. De bodde ombord i båten, men gikk i land og delte ut Asbjørn Klosters blad «Menneskevennen». På land fikk de tatt bilder av noen av lokalbefolkningen, antagelig de første bildene tatt i Geiranger. De var i Geiranger fra torsdag til lørdag og gikk turer langs elven og fossene. I dagboken skrev de ikke et eneste ord om fjord- og fjellgårdene de passerte, bare om fossene. De tilbrakte mye tid under De syv søstre, og Edward Backhouse tegnet dem i sin dagbok. Naturfenomenene interesserte dem mest. Noen fra Geiranger ble også invitert om bord. Ellend Ellingson Hole imponerte Backhouse med sin røde topphatt. Han kom opprinnelig fra Hole i Sunnylven og hadde giftet seg inn i Ellendgarden på Maråk. Han klarte å gjøre seg forstått nok til at engelskmennene skrev i dagboken sin at de forsto at både hatten og de blå knebuksene hans var 33 år gamle, og at han bare brukte dem på søndager. Det var med andre ord søndagsklær, og det var nok tilfelle også for kvinnenes drakter. Også de hadde hodeplagg, runde luer. Hodeplagg var vanlig for kvinner på den tiden. Alle var alvorlige. De hadde aldri blitt fotografert tidligere, og de var skeptiske. De fikk heller ikke se resultatet. Om kvelden før skonnerten «Nereid» skulle dra, kom flere robåter med rundt 60 geirangerfolk som sang norske sanger til stor glede for de britiske turistene. Som takk ble 3-4 ungdommer invitert om bord for å se yachten.
Hotellene:
Før Geirangerveien over fjellet til Skjåk ble ferdigstilt i 1889 og fra Grotli til Hjelle i 1894, var Geiranger en avsidesliggende bygd ved enden av en fjord. De få turistene som kom, kom hovedsakelig med båt og ble sjelden lenge på land. Mens veien ble bygget i 1888, ankom det 39 turistskip til Geiranger. I 1889 og 1890 kom det 39 skip, og antallet økte til rundt 70 ved århundreskiftet. Det tok bare ti år før Geiranger etablerte seg som en turistbygd, og det var kombinasjonen av vei- og hotellbygging som skapte denne økonomiske revolusjonen i den lille fjordbygda med litt over 400 innbyggere, de fleste knyttet til gårdsdrift.
Hotellbyggingen startet med Martinus K. Merok, som i 1869 oppførte en låve eller handelsbu i Maråkvika, som også kunne huse overnattingsgjester. «Lånebuene» ble senere til Meroks Hotell. Hotellet fikk et oppsving på grunn av veibyggingen. Den første gruppen veiarbeidere kom i 1880. Det var 50 menn fra Gloppen, og i boken «Livsminne 1862-1948» skriver Jon L. Flydal at de oppførte seg dårlig: «Sånn de bannet og oppførte seg! Det rolige bygdefolket måtte bare flytte seg fra veien.» Disse arbeiderne lærte kvinnene i Geiranger å lage mat og lage kaffe, ifølge Flydal. 300 anleggsarbeidere kom til bygda, og behovet for overnattingssteder økte dramatisk.
Dette fikk norddalingen Nils Petter Weiberg til å satse på å bygge en tømmerbygning som losjihus på begynnelsen av 1880-tallet. Det ble senere til Hotell Geiranger. Den 18. juli 1890 besøkte keiser Wilhelm II av Tyskland Geiranger med tre dampskip. De lå for anker til neste dag, og majesteten og følget gikk i land og beundret bygda fra høydene over Gjørva. Dette var første gang en majestet besøkte Geiranger. Året etter, den 16. mars 1891, kom et dampskip med to store prammer som fraktet materialer til et hotell som skulle bygges på røra over Merok. Prosjektet var støttet av Adolf Schieldrop og bankkasserer Stub fra Ålesund. Schieldrop kom fra familien som drev Schielderops Hotel i Ålesund. Hotellet i Geiranger ble ferdigstilt, og den 23. mai 1893 kom Adolf Schieldrop til Geiranger for å åpne Hotell Union med seg selv som sjef. Aksjeselskapet som eide hotellene gikk konkurs ganske raskt, men Schieldrop fikk lov til å drive på kreditorenes vegne frem til 1898.
Det var Frøken Julie Soug fra Ringsaker som kjøpte hotellet for 40 000 kroner, med støtte fra broren sin. Hun var hotellvertinne på Grand Hotel i Åndalsnes og giftet seg med skysskaren Karl Johan Mjelva. Han var eldste sønn av Syver Andreas Engeset fra Stranda og kona Susanne Marie Kjølås, også fra Stranda.
Allerede i 1890, året etter at veien over fjellet ble åpnet, etablerte Inger Severine Vesterås et herberge i en anleggsbrakke ved Djupvatnet. To år senere ble eiendommen kjøpt av Lauritz Ugelvik fra Ålesund. Han hadde vært sjømann i flere år, kunne språk og fikk jobb som portier på Hotell Geiranger. Han la ned mye innsats for å få hotellprosjektet i drift, men døde allerede i 1898, og enken Ane Ugelvik, født Velle fra Ørsta, drev Djupvasshytta videre.
Geiranger rundt 1892. I 1893 bygde Edvard Hole Hotell Utsikten Bellevue og drev det frem til 1907, da den kjente hotellfamilien Dahl overtok og moderniserte hotellet.
På bare ti år ble det altså etablert fem hoteller i den lille turistbygda som før veien og hotellene kom, knapt hadde sett en eneste turist, og som til og med var skeptisk til fremmede. Det er ikke mange bygder som opplever en så rask forandring, og hovedårsaken til alt dette var byggingen av veien over fjellet. Vegdirektør Hans Hagerup Krag, som var med på å ta initiativet til veien, sa ved åpningen at han trodde veien ville være til glede for bygda og turismen. Hvis han bare visste!
Med hotellene ble turisme en del av levebrødet, og de måtte tilrettelegge for turismen. Med hjelp fra Turistforeningen og veimyndighetene ble det satt opp rekkverk på stup der folk ferdes, og fjell ble sprengt bak Storseterfossen for at folk lettere kunne gå bak fossen. Knivsfossene var opprinnelig bare 3-4, men med litt bearbeiding ble de sju og fikk navnet «Dei sju søstre». På den andre siden av fjorden lå Geitelva, som delte seg og lignet på en flaskehals. Dette gjorde det mulig å skape en historie om navnet «Friaren», som fridde til de sju søstrene, men ble avvist fordi han slo seg på flasken. Litt lenger ute var det en tynn foss som fikk navnet «Brudesløret». På denne måten skapte de historien om Geirangerfjorden. Dette kalles storytelling og er et markedsføringsprinsipp som er svært populært.
Cruiseskipene:
I Geiranger førte de dagbøker og registrerte antallet turistskip som kom.
På Sunnmøre kom fjordene relativt sent med som reisemål for cruiseturisme. Nord-Norge med midnattssola var det som lokket både Bergenske og Nordenfjeldske båter. Ifølge Hans Holes nøyaktige dagbok kom det 39 skip til fjordbygda året før Geirangerveien ble åpnet. Disse var turistskip, men det samme skipet kom nok flere ganger. Det første turistskipet som besøkte Norge var den britiske S/Y «Ceylon», som kom til Bergen i 1885 og besøkte også Molde, men det kom nok ikke til Geiranger før noen år senere. Da kom S/Y «Ceylon» med rundt 200 passasjerer hver fjortende dag i sesongen frem til sommeren 1907. Geiranger var den første bygda i fjorden som fikk en kai i 1887, men den var liten og hadde knapt nok plass til rutebåten.
Den britiske Damp-Yachten «Ceylon» regnes som det første cruiseskipet som kom til Norge i juni 1884. Det er usikkert om skipet kom til Geiranger så tidlig, men noen år senere ble det en årlig gjest flere ganger hver sommer frem til 1907.
Les mer om Geirangers historie på storfjord1.no
– Kilde storfjord1.no